Om oss - vår historie
Innledning
Hjelpekorpsets 60-årige historie er utrolig sammensatt og mangfoldig. I dette korte resymèt har vi forsøkt å samle det som er nedfelt i bøker og protokoller. Enkelte opplevelser også forsøkt skildret etter gjengivelse fra enklte medlemmer.
En rød tråd i korpsets skrevne historie er klar; behovet for å lære noe - kunnskapstrang, og det nøysomme arbeidet med å få budsjett og regnskap med å gå i balanse. Likevel vil vi alle huske det gode kameratskapet og de ulike personlighetene i korpset. Hyttebøkene gir oss flotte, levende skildringer om meneskene bak og i Brumunddal Røde Kors Hjelpekorps.
Historien som du nå har startet å lese på, er ikke nødvendigvis den "sanne historien", men heller en samling av det som til nå er funnet av dokumenter. Lykke til med lesingen, og kom gjerne med flere innspill.
Oppstarten
Brumunddal Røde Kors Hjelpekorps ble stiftet den 24.10.1946. Etter årsmeldingen å lese var . vår oppgave er iflg. vedtekter for Hjelpkorps..
Hva dette innebar, vet de som var medlemmer den gangen, da vi ikke har funnet disse vedtektene ennå.
Korpset hadde 13 aktive menn og 4 kvinner, samt 16 passive medlemmer.
Korpset hadde 1 skikjelke, 3 bårer og 6 troppsvesker. Regnskapet etter 2 måneders drift fortalte at inntekter utgjorde kr 88,20 og utgifter kr 395,03. Formuen i korpset bestod av eiendeler for kr 426,52.-
Korpsleder var Magne Solhaug, korpssjef var Johannes Solberg, øvrige medlemmer i styret var Dr. Backe, Helge Narud og Konrad Sveen. Det fortelles om et "rabaldermøte", hvor det var uenighet om navnet. "Anitra" Aslaug Jevanord med flere ville at korpset skulle hete Ringsaker Røde Kors Hjelpekorps, men andre stemte for Brumunddal.
Året etter hadde korpset gjennomført førstehjelpsutdannelse i samtlige bedrifter i Brumunddal. Jacob Børke var instruktør og reiste rundt. Han hadde lønn for arbeidet, og den var 2,5 gang større en ordinær lønn (kr 8,- mot 3,-) De hadde anskaffet soknemateriell og utstyr til et hundespann.
En av de første utrykningene til korpset, var å bistå lensmannen ved et taterslagsmål i Brumunddal. Flere var rispet med kniv og hjelpekorpset fikk benyttet sine kunnskaper. En av korpsets alarmplakater fra 1947, henger i dag på korpshuset.
50-tallet
I 1951 hadde korpset 48 aktive medlemmer, og ble tilsluttet Furnes Røde Kors. Korpset tok navnet Brumunddal og Omegn Røde Kors Hjelpekorps, og korpset hadde 4 personer på skred-og vinterkurs ved Skammestein i Valdres.
I 1952 var det 35 aktive medlemmer. Korpset assisterte ved fotballkamper, skirenn, motorsykkelstevne og andre idrettstevner. Lensmannen i Furnes fikk også bistand av korpset ved ettersøkninger. Instruksjon og repetisjon preget korpsmøtene i 1952. Korpset var delt i tropper, og det berettes at Furnes-troppen hadde repetisjon for gamle medlemmer. Brumunddalstroppen hadde repetisjon sammen med sivilforsvaret. Formann var Peder Mathisen og korpssjef Johs. Solberg.
Utover 50 tallet drev korpset med øvelser, repetisjon og sanitetsvakter, og hadde ca 30 aktive medlemmer med tilvekst av 8-10 aspiranter årlig.
Drosjeholdeplassen tlf 41122 var korpsets alarmtelefon, og frem til 1989 var depotnøkkel å finne i drosjebua. For denne jobben fikk drosjesjåførene fruktkurv eller en eske konfekt til jul.
I påsken 1954 var korpset for første gang stasjonert ved Bjønnåsen. Det var Furnestroppen som hadde Røde Kors stasjon og sikringstjeneste i fjellet. Det ble ikke rapport om alvorlige hendelser, eller utrykninger, men det er sikkert flere av medlemmene som kan huske noe episoder?
Det var få utrykninger på 50-tallet - kun en eller to leteaksjoner årlig. Korpset utførte mellom 200 og 500 tjenestetimer pr år. (2005: 14 leteaksjoner og 13 500 timer).
17. mai 1957 hadde hjelpekorpset sanitetsvakter i Brumunddal. På brostensballet om kvelden var korpset ordensvern. Tradisjonen med sanitetstjeneste 17. mai tok slutt i 1999.
Det ble utdannet personell fra hjelpekorpset til flyredning. Disse kursene ble holdt både ved Gardermoen og Hamar flyplasser.
I 1956 beskrives en konflikt med distriktet, hvor formannen i hjelpekorpset trakk seg idet de blir kritisert for en utrykning til Øyungen.
Året etter var korpset med i Ungarn-hjelpen, og drev innsamling og aktiviteter for dette i Brumunddalsområdet.
I 1958 hadde korpset førstehjelpskurs for de ansatte i Furnes Almenning. Almennigen hadde stor aktivitet med ansatte tømmerhuggere og drev som i dag et stort sagbruk i Nybygda.
60-tallet
1963 bestod styret av korpssjef og formann Rolf Kristensen, kasserer Roar Sandberg, sekretær Astrid Lillehaug og nestkorpssjef Bjørn Skoglund.
Korpsmøtene ble på 60-tallet avholdt i spisesalen til Harby og Sandberg, og i Lundbybrakka.
Året 1964 var et meget aktivt år. Kjell Bakken tok over som formann med Kristensen som korpsjef. Det var 27 aktive medlemmer.
Den 20. mars 1965 avduket hjelpekorpssjefen i Norge, major Leif Hanoa hjelpekorpsskiltet og erklærte hjelpekorpshytta på Kvarstadsætra for åpnet. Åpningen var en stor sermoni med en rekke lokale storheter på besøk. Hele den lokale pressen, samt Aftenposten var tilstede.
Hytta ble bygget over 1832 dugnadstimer, og mye av materialene kom fra et hus som korpsmedlemmene rev i Ottestad. Under snekringen fikk korpset låne bilen til Harby og Sandberg, en pick-up med kapell. Mannskapene satt bakpå inntullet i soveposer og ulltepper. Det var kaldt, men ingen klaget. Drømmen var gått i oppfyllelse.
Skiløypene mellom Brumunddal og HIL-hytta ble patruljert hver søndag fra 19. januar til 8. mars i 1964. Det ble kjøpt inn 30 skianorakker og 3 walkie talkies.
Årsmøte ble holdt på Kvernkallen med glimt fra vinterøvelsen på Finse.
Dette året hadde korpset to utrykninger, en til en brann ved Stensby oksestasjon, og en til leteaksjon som "ikke ført frem til noe da vedkommende hadde druknet".
I april 1965 var kassa tom, og det ble lånt kr 2000,- av Ringsaker Røde Kors for å opprettholde aktiviteten.
I 1966 gikk korpset til anskaffelse av en Volkswagen Combi og en eldre Austin ambulansevogn. Dette var de første kjøretøyene i korpsets historie, og skulle brukes ved utrykninger. I 1966 fikk medlemmene 25 øre pr kjørte kilometer,dersom de benyttet egen bil i tjenesten. Austin ble for øvrig solgt året etter til hr. Ubbe for kr 750,-
I mai samme år hadde vi besøk fra Finland Røde Kors. I hytteboka takkes det på finsk, og korpsets 6 representanter kunne puste lettet ut etter et meget hyggelig besøk.
Sykkelrittet Den Store Styrkeprøven Trondheim . Oslo ble avviklet den 23. -24. juni 1967, og det var første gang korpset hadde vakt under dette arrangementet. Denne vakta har vi hatt siden den gang, og DSS fylte for øvrig 40 år i 2006.
Samme år var 10 mann fra hjelpekorpset under redningsarbeidet etter flommen i Lillestrøm.
Under Røde Kors-uka ble det gjennomført en overfiring av pasient mellom Bankbygget og Grand Hotell.
Samme år kjørte korpsbilen ut av fjellvegen i nærheten av Brumund Sag. De fleste kom uskadd fra ulykken, og tok seg ut av vraket selv. Jan B. Strand fikk et solid kutt i hodet, og fikk skyss hjem, hvoretter han og faren tok drosje til Hamar for å sy. Jan ble liggende på sykehuset et par dager. Han har fremdeles en solid kul i hodet etter ulykken. Bilen ble for øvrig totalskadet.
Furnes Røde Kors tilbød seg å skaffe en utrangert militærbil, og sette den i stand vederlagsfritt for korpset. I august 1971 stod bilen ferdig lakkert og merket, etter dugnad fra korpsmedlemmene og noen snille, bilkyndige foreldre.
I 1968 ble det anskaffet en pent brukt Moto Ski snøscooter som "tilfredsstilte våre krav til et slikt kjøretøy". Scooteren skulle brukes til redningstjeneste.
Korpsets depot ble flyttet fra uthuset til Pihlske Sameie sin gård (idag: Asbj. Nordsveen gården), til Brumunddal Realskole, hvor det var sentralvarme. Det var i alle fall varmt nok der, da dette rommet lå sammen med fyrkjelen til svømmebassenget i det som i dag heter ungdomsskolen. Depoet bestod av 12 bårer, 7 samband, 5 lagvesker, 5 skikjelker og 50 ulltepper, samt en del annet øvelsesutstyr og stålhjelmer. Korpset hadde 39 aktive medlemmer og 1 passiv.
"Puls of life" ble første gang vist den 20. november 1968. Den tok for seg munn til munn metoden og hjertekompresjoner ved forskjellige ulykkestilfeller. Denne filmen ble vist på mang et korpsmøte opp mot midten av 1980-tallet!
Det ble i 1968 utført 10 922 tjenestetimer, utfra medlemmenes tjenestebøker.
Den 30. april 1968 ble Brumunddal Røde Kors stiftet.
70-tallet
Først etter årsmøtet i 1970 ble hjelpekorpset lagt inn under Brumunddal Røde Kors lokalforening. Dette med 23 mot 1 stemme på hjelpekorpsets årsmøte 10. februar 1970. Representant fra lokalforeningen i hjelpekorpsstyret var Sigrid Buenget (Buenget Staudegartneri). Sigrid kjenner de fleste medlemmer fra en stor kjele og et svært tinnfat som finnes på Kvarstadsætra. Hun var en god støttespiller for hjelpekorpset gjennom mange år, fra tidlig på 60 tallet.
I 1971 bestod styret av formann Else May Frisli, korpsjef Wiggo Høgsveen, og ellers var Ranveig Prøven, Steinar Skyrud, Ragnar Grønstad og Turid Gran med i styret.
Påsketjenesten dette året var vellykket, og man hadde radioforbindelse mellom Bjønnåsen og Kvarstadsætra for første gang.
Det var i begynnelsen ikke så populært å ha påsketjeneste på Bjønnåsen, verken på brua eller toppen. De første årene på Bjønnåstoppen var det kun en Moelven-bruk brakke med halm i madrassene. Disse ble først sent på 80-tallet skiftet ut til 4 vanlige madrasser.
Den femte personen på Toppen, var nødt til å ligge på campingseng. Med 4-5 personer inne i et lite rom hvor hytteeierne skulle betjenes, medlemmene spise, sove, lage mat, stelle seg; var alt en stor utfordring. Men med ekstra fokus på mat og hygge, gikk dette usedvanlig bra med det resultat at det var den samme gjengen som kom tilbake år etter år. Grethe Kolloen som var på Bjønnåsen i 13 påsker, forteller at det ble en meget sammensveiset gjeng som fikk dele noen opplevelser sammen, både på godt og vondt, som aldri vil glemmes. Dette tror hun var noe av suksessen til at det ble en kamp om å komme på Bjønnåstoppen, til tross for at forholdene var meget enkle. Jeg husker vi fikk laget en forpleiningskasse som inneholdt det mest vesentlige (inkl.hjulvisp) for å kunne fungere rasjonelt i matveien.
Senere ble det skaffet tilveie en campingvogn som stod på Toppen i påsken. Etter dette ble det bygget rom inne i uthuset/kiosken som var på parkeringsplassen.
Det ble avsatt tid på hvert korpsmøte til å gjøre seg kjent med Magnussen skikjelke. Møtene ble avholdt hver fjortende dag, enten hos Harby og Sandberg eller på depotet. Korpset ble delt inn i en førstehjelpsgruppe og en sambandsgruppe.
Det ble anskaffet en Panter Artic Cat snøscooter, hvor avdragene på lån ble betalt med gaver fra andre organisasjoner og institusjoner. Det ble også mottatt 200 stk grønne ulltepper fra forsvaret sanitet dette året.
I 1972 tok Steinar Skyrud over som formann og Kurt Tyskeberg over som korpssjef.
Det ble kjøpt en ny snøscooter. Den ble betalt av Furnes Almenning og stod i deres navn. Inntjening på varetransport i fjellet ble betalt til Furnes Allmenning som avdrag på scooteren.
Styret brukte mye tid på å finne frem til inntektsbringende tiltak, og kreativiteten var stor. Det ble avholdt bingo i samarbeid med Nybygda Blindeforening, solgt fyrstikkesker, og prisen for santitetsvakt ble satt til kr 25,- pr. vakt, i tillegg til kr. 0,55,- pr km for bil.
Jan Borger Strand ble valgt til korpssjef i januar 1974 og formann var Bjarne Hermansen.
Hermansen skaffet for øvrig en del utstyr fra forsvaret, øvelsestøy, knappeteltduker, kasser og soveposer. Mye av dette er i bruk den dag i dag.
Samme år ble det anskaffet en utrangert militær 1966 modell Ford Transit. Bilen ble omlakkert til rød og hvit og behørig merket.
Pargas kjøring til hyttene var en god inntekt for korpset, men også et enormt slit. I påsken stod det mannskap i de værste bakkene opover mot Øyungen fra Kvarstadsætra, klare til å gi et ekstra dytt på scooteren slik at den kunne forsere kneikene.
Korpsets første Bombardier Bamse snøscooter ble også anskaffet i 1974, denne gikk i aktiv tjeneste frem til 1993! Transportutsyret ble vedlikeholdt og fulgt opp av Per Furulund. Fast scooterepartør var senere Per Olav Byenstuen. Hvor mange ganger han har skiftet boggi og sylinderdeler på Bamsen, må vi inn i Colbjørnsen Oslo sitt arkiv for å finne ut av.
1975 ble Veldresiden Bedehus nytt møtelokale. Det ble utpekt en egen instruktørgruppe. Kurt Tyskeberg var en pådriver for å heve førstehjelpskompetansen i korpset, og han hadde forskjellige temaer på møtene. Det ble undervist i fødsler, brannskader, spjelking og akutte sykdommer.
Anekset ved Kvarstadsætra ble påbegynt i august 1976. Det ble også kjøpt ennå en Bamse snøscooter til korpset.
1977 fikk vi tilbud om garasjeplass ved Granrud Gård, med mulighet for bruk av motorvarmer. Tilbudet ble akseptert, og Per Dobloug i Granrud har latt oss beholde denne garasjeplassen. Mange husker at vi måtte flytte fra .potetkjelleren. til .redskapshuset. hver høst. Denne flyttingen er det nå slutt på. Redskapshuset er for øvrig revet, og Norsk Skog bygget administarsjonsbygg, før Posten og Mattilsynet overtok.
Styret bestod av leder Bjarne Hermansen, operativ leder Terje Langrud, adm. leder Grethe Kolloen, styremedlem Geir Furulund og sekretær Ann Sønderaal. Benevnelsene av vervene endret trolig navn i 1977.
Året etter tok Erik Harby over som korpsleder, Ann Sønderaal som administrativ leder, og Jan Borger Strand som operativ leder. Møtene ble gjennomført på Bedhuset, mens depotet var under bassenget i Brumunddal.
Medlemmene fikk god undervisning i førstehjelp og mange medlemmer fikk delta på distriktskurs. Påsken 1979 ble det brøytet veg til parkeringsplassen på Øyungen, men hyttefolket ville fremdeles ha pargaskjøring.
Sommeruniformene var klassiske blå kjeledresser i bevernylon. Vinteruniformene bestod av røde anorakker. Disse sammen, med fotposer, ble sydd av Laila Alfstad (mor til Johnny). Senere fikk vi en avtale med Ajak og deretter Edvin Ulven om røde anorakker og produkter fra Fjellreven.
80-tallet
I 1980 fik korpset tildelt en Simonsen MT 110 VHF manuell mobiltelefon med anropsnummer 68157. Apparatet hadde både mobiltelefon og lukket VHF samband. Det kom senere rundskriv om at dette var distriktsrådets eiendom, - så var det sagt! All trafikk over telefonen ble ført i en liten grønn bok. Denne finnes i arkivet idag.
I 1981 var det mye fokus på samband. Trond Rypdal Sveen var instruktør på de 4 nye Mobira VHF håndradioene vi endte opp med, da BDR ikke kunne levere tidsnok. I ettertid så vi at det var lurt å bytte til finske Salora, som i dag er størst på mobiltelefonen Nokia.
1982 ble Rypdal Sveen valgt som korpsleder, Morten Trosvik operativ leder og Marit Hermansen som administrativ leder. Korpsbilen, Ford Transit 1966 modell ble solgt.
Samme år ble Jan Tyskeberg korpsleder, Roy Molstad administrativ leder i et ekstraordinært årsmøte. En 79-modell brukt Ford Transit 12-seter diesel, ble kjøpt av Hullemannstallen. Bilen ble etter hvert malt og merket, men lukta av hest måtte vi leve med i mange år...
80-året ble innledet med stor aktivitet. Det var opp mot 60 aktive medlemmer som tok seg av et stort antall sanitetsvakter, samt leteaksjoner. I påsken bemannet vi Kvarstadsætra, Bjønnåsen Bru, Bjønnåstoppen, Skvaldra og Golidalen.
Det var et nært samarbeid med Kongsvinger RKH, som stilte med mannskap under påsketjenesten. Vi hjalp også til i Kongsvinger under sykkelløp og .Marken. i Kongsvinger.
Hjelpekorpset fikk i 1984 et eget kontor i Speiderhuset i Brumunddal, hvor styret kunne utfolde seg (styremøter hadde i all hovedsak vært hjemme hos styrets medlemmer opp gjennom årene). Det ble også kjøpt en ny Bamse snøscooter dette året, fra Autosenteret på Lillehammer.
Depotet fikk også sin egen bil, en militærgrønn 1977 modell Ford Transit varebil. .Grønningen. ble et begrep i korpset. Den ble innredet med trekrakker i varerommet, og det ble fyrt i varerommet med Aladin ovn under kalde leteaksjoner. De yngste medlemmene måtte sitte på med grønningen ved fjellturer og oppdrag. De eldste kjørte mer standsmessig i en Ford Transit minibuss som luktet hest...
Korpsmøtene ble holdt hver torsdag på Melkebaren, eller på depotet. Det ble undervist i forskjellige hjelpekorpstemaer og førstehjelp. Eksterne forelesere stilte villig opp.
Scootergarasje og uthus ble påbegynt på Kvarstadsætra, og året etter kom en toseter utedo på plass. Denne bygde pensjonert tannlege Bjørn Midgard hjemme hos seg, før den ble kjørt opp til Kvarstadsætra. Før denne kom på plass, måtte toalettbøtta kjøres i .Grønningen. og tømmes i en utedo ved en av campingstedene i Åstdalen. Roy Molstad og Ola Sønderaal utførte tømmingen i februar 1985, med det resultat at Roy falt ned i dohullet.
I 1987 bestod styret av Roy Molstad som leder, Ola Sønderaal som operativ leder og Wenche Vollum som administrativ leder. Samme år ble det anskaffet en Sonab 204 manuell VHF mobiltelefon, slik at korpset nå var oppsatt med 2 mobiltelefoner og 4 håndradioer.
Korpsbilen ble flyttet fra Granerud til Betong- Øst. Nøkkel til depotet var nå å finne på Esso 24 timeren, etter å ha hengt i garasjen hjemme hos Tyskeberg i Bakkehaugvegen 14 i flere år. Avtalen med speiderhuset ble sagt opp, og kontoret tømt.
Hele 80-tallet var inntektsbringende tiltak høyt prioritert. Det ble solgt roser, klistrelapper til biler, kalendere, julenek og kranser, potetplukking, steinplukking, og mye annet ble gjort. Det ble kjørt med reklame på privatbilene våre, slik at de så ut som drosjer . alt til inntekt for korpset.
1988 ble igjen Jan Tyskeberg valgt som korpsleder og Jan Ingvoldstad operativ. Connie Søbakk ble administrativ leder.
Det ble i 1988 kjøpt inn en ny Alpine II snøscooter fra Autosenteret på Lillehammer. .Grønningen. ble sendt til opphogging, da bilen var sterkt angrepet av rust.
Korpsbilen fikk byttet motor. En 6-sylindret Ford Granada motor ble montert i hoggeriet til Knut Olav Strand. Under 17. mai toget i 1988 falt eksosrøret av bilen mens Truls Kleven og Pål Tyskeberg patruljerte bak barnetoget. Korpset ble lagt merke til . for å si det slik.. Etter dette fikk bilen side-pipes . eksosrør som gikk ut på siden av bilen.
I påsken ble Golidalen, Skvaldra, Bjønnåsen og Kvarstadsætra bemannet. Bærum RKH ble invitert med, og de stilte også med mannskap på slutten av 80-tallet.
Mannskapet på Bjønnåsen hadde i flere år hatt tilhold i 2 gamle brakker, og de ønsket nå en bedre løsning. Det ble inngått en dialog med Furnes Almenning og Velforeningen for å finne en annen løsning. Først i 1997 stod Persbu klar, med 2 soverom, oppholdsrom og kjøkken. Det ble etter dette mer rift om å få være på Bjønnåsen i Påsken.
På Skvaldra bodde man i en hjulbrakke tilhørende Pihlske Sameie. Emil Iversen og Terje Kleven la sin elsk på Skvaldra, og disse herrene sørget for det gode forholdet vi har med hyttefolket på Skvaldra i dag. Den servicen disse utviste, ved blant annet å trekke varer og vann for hyttefolket med magnussen-kjelke, står det respekt av.
I 1989 ble det anskaffet en Nokia 450 automatisk mobiltelefon, som korpsleder hadde.
Gamla
Gamle Fagerlund Skole "Gamla" ble stilt til rådighet av Ringsaker kommune, og huset ble pusset opp innvendig i alle rom, - på dugnad. Sommeren 1989 huset klart til bruk.
Her var det undervisningsrom, depot og toalett i første etasje. I andre etasje fantes det et stort kontor, oppholdsrom med TV, og et møterom. Det var stor trafikk på huset. Blant annet opprettet Are Alfstad og Pål Chr. Tyskeberg en aspirantgruppe med 12 aspiranter. De hadde øvelser og opplæring på Kjerringhaugen hver uke. Hver torsdag var det korpsmøter med øvelser eller undervisning. Det var opp mot 25 medlemmer på møtene.
Personsøker til operativ leder og 2 nye Ericsson VHF håndradioer, ble kjøpt samme år.
90-tallet
Våren 1990 ble Ford Transit Dieselen solgt som russebil, og korpset skulle være uten egen korpsbil frem til 1996.
Det ble diskutert hjelmbruk på snøscooter, men ettersom dette ikke var noe lovkrav var det frivillig å bruke hjelm.
Vinteren 1991 begynte korpset med løypekjøring på Øyungen, og også senere på Skvaldra.
35 medlemmer var med på Påsketjenesten og utført 5043 tjenestetimer.
45-årsjubileet ble avholdt på Bjørkhol med stort oppmøte av eldre og yngre medlemmer.
I 1992 ble Rune Nymoen Larsen korpsleder, Arnt Helge Rannestad operativ leder og Wenche Vollum administrativ leder. Korpset hadde 3 snøscootere og Vallset RKH stille med mannskap og scooter og var med i Påsketjenesten.
Utover 90-tallet var det fortsatt fokus på inntektsbringende tiltak. Det ble igangsatt badevakt ved ungdomsskolen for å få penger i kassa.
I 1993 kjøpte korpset en Yamaha Viking snøscooter, og leverte inne bamsen fra 1984.
Samme år var det innbrudd på Gamla, og alt av bærbart sambandsutstyr og mobiltelefon ble stjålet. Dette ble erstattet av 6 nye Motorola GP Radius håndradioer og en Icom V200 baseradio.
Frank Henriksen tok over som korpsleder, og Bjørn Erik Haugli operativ leder i 1994.
Vi stod uten vakthytte på Skvaldra, og det var diskusjon om hvor vidt vi skulle fortsette med vakthold der, eller overlate området til Folkehjelpa på Gammelskolla. Vi valgte å holde på Skvaldra-området, og tilbød varetransport på enkelte dager i påsken.
Under OL på Lillehammer hadde Hjelpekorpset vakthold på både Bjønnåsen og Kvarstadsætra. Mange hadde tatt turen oppover på fjellet, og vi hadde nok å gjøre.
Aspirantgruppa bestod av 15 aspiranter, som fikk opplæring på egne møter.
En natt sommeren 1995 tok det fyr i Gamle Fagerlund skole. Brannen ble slukket før det rakk å brenne helt ned, men det meste av utstyret og dokumenter ble sterkt røyk- og vannskadet. Korpset stod uten depot og møtelokale. I påvente av nytt lokale ble møtene avholdt på Brumunddal Veikro, mens noe utstyret stod lagret i Granrud og hos Karl Petter Lund.
I 1996 tok Jens Yngve Mathisen over som korpsleder etter Trond Krokengen. Det ble inngått leieavtale med Norvald Einan om lokaler i Gamle Renseriet, ved siden av Nerkværn Brenneri i Brumunddal. Vegger og rominndeling ble gjort på dugnad av medlemmene. Ved å snekre og male døgnet rundt, klarte man til slutt å ha lokalet klart til 50-års jubileumet. Mange eldre medlemmer og samarbeidspartnere var invitert til åpningen av Huset.
Det ble kjøpt en ny Yamaha Viking snøscooter. Det rare med den, var at den hadde et belte. Mange medlemer var forferdet over dette, og trodde man skulle bli sittende fast over alt. De gamle bamsene hadde jo 2 belter. Det gikk bra.
Lars Molstad bodde i telt på Skvaldra, for å bevokte vårt område. Folkehjelpa kunne plutselig dukke opp. Året etter kom ei finn brakke på plass, alt ordnet av velforreningen på Skvaldra.
Korpset kjøpte også en Mercedes-Benz minibuss fra Ringsaker Folkehøgskole. Bussen var blå, og måtte lakkeres. Etter en del frem og tilbake, ble noe av rusta fjernet og bussen ble lakkert i rød og hvit med røde kors merking. Bussen hadde sine turer innover fjellet, og Morten Rønningen var en av de faste sjåfører som hadde mye .glede. med bilen.
I 1999 tok Pål Chr. Tyskeberg over som korpsleder, sammen med Morten Rønningen som operativ. Anne Cathrine Amdahl ble administrativ leder.
Det ble satset på opprusting av materiell og oppbygging av kompetanse. En VW Synchro kombinertbil overtok etter "sjarmedesen". Bilen ble lakkert og uniformert etter de nye kravene om hvit bil med rød stripe.
Korpsmøtene ble forsøkt holdt sammen med Hamar RKH, for å høste litt av deres kunnskaper, men dette viste seg å være tungvindt. Møtene ble igjen avholdt på Huset hver torsdag.
2000-tallet
Morten Rønningen fikk avløsning av Lars Molstad som operativ leder. Styret jobbet godt, og det ble lagt planer og mål for vårt satsningsområde fremover.
Korpset fikk sin første nedfelte visjon; å bli sett på som "profesjonelle" livreddere. Vi skulle ha bra kompetanse, utstyr som var tilpasset vårt formål, og ha det veldig moro i aktiviteten vår.
Pengespillene som Norges Røde Kors hadde plassert ut i Brumunddal ble en sikker inntektskilde for oss. Vi fikk direkte overført 4 prosent av omsetningen på automatene i Brumunddal. Dette utgjorde nesten 10.000,- kroner hver måned. Pengene vi fikk, gikk rett inn i utstyr og utdanning. Dessverre måtte vi gi tapt på dette, da Norges Røde Kors endret kriteriene, og Hedmark Røde Kors laget retningslinjer som gjorde at hjelpekorpstjeneste ikke skulle falle inn under denne støtterordningen. Korpset måtte finne andre inntektskilder. Høsten 2003 anskaffet korpset egen Volvo 960 ambulanse. Denne ble hentet i Kåfjord i Troms av Kjell Jacob og Erling Andersen. Andre aktører som KFUM og private, drev ambulansetjeneste ved sanitetsvakter. Hvorfor skulle ikke Brumunddal Røde Kors Hjelpekorps også kunne gjøre jobben? Vi hadde jo nesten 60 års erfaring fra fotballkamper på Sveum, hoppvakter, og behandling av alvorlig sykdom på fjellet! Vi torde å prøve, selv om Janteloven truet over oss...
Ambulansen ble raskt en suksess. Ikke økonomisk, men aktivitetsmessig. De eldste medlemmene kom tilbake i aktiv tjeneste. Etter kursing og trening, var vi i gang igjen. Vi fikk til en avtale med Østfold Røde Kors om overflytting av pasienter. De påfølgende vinterene hadde vi mange turer mellom SI- Lillehammer og SØ-Fredrikstad med benbrudd på skiglade Østfoldinger.
Jens Yngve Mathisen og Bjørn Vidar Håve ble korpsets ansvarlige for en båt vi overtok fra Langmoen. Dette var en stor jernbåt som tidligere ble benyttet ved Strandsaga til oppsyn og arbeid i forbindelse med tømmeret som lå i vannet. Båten ble satt i stand, og har siden dette vært i korpsets tjeneste. Politiet har brukt båten i forbindelse med heving av tyvegods og annet. Ellers har båten blitt brukt til rekerasjon for medlemene.
Magnus Kvaal tok over etter Lars Molstad som operativ leder i 2004. May Brit Jensrud ble valgt var administrativ leder. Korpsleder var fortsatt Pål Chr. Tyskeberg.
Korpset kom inn i en ny epoke, hvor det ble satset på kvalitetssikring av mannskapenes kunnskap. Alle skulle føle seg trygge på utstyr og sine egne kunnskaper. Snøscooterene ble byttet hvert 3. år, for å unngå tap, og de store vedlikeholdsutgifter. Lynx 6900 ble kjøpt på Motorspeed på Lillehammer, og korpset opparbeidet et meget godt forhold til dettte firmaet.
I 2004 ble Synchroen solgt, og Truls Kleven hentet en Toyota Hiace 4WD i Stavanger. Dette skjedde ifm. Nokas-ranet, men Truls ble tidlig sjekket ut av saken.
Bilen ble uniformert og påsatt blålys og sirene, og følgelig registret som utrykningskjøretøy. Korpset fikk en formell avtale om å holde snøscooterberedskap i kommunen for de tre redningsetatene politi, ambulanse og brannvesen.
Samme år hadde vi 2 utrykninger til drukningsulykker, og styret besluttet rakst å anskaffe en gummibåt på henger som kunne ivareta en forsvarlig beredskap i området.
En egen vannredningsgruppe ble opprettet, og det ble jobbet for å få med andre korps i denne gruppa. En båt 14 fot Quicksilver med 30 hk motor kjøpt. Båten ble påsatt ekkolodd og lys for søk etter druknede.
I inngangen av 2006 hadde korpset 60 aktive medlemmer i alle aldre. Korpsleder Pål Christian Tyskeberg, Linn Carita Tårnby (administativ leder) og Anne Cathrine Amdahl (operativ leder) jobbet aktiviet med å få medlemmene motivert til aktivitet i gruppene. Vannredningsgruppa, ambulanselaget, og ettersøkningslista, skulle kompleteres med motivert og godt øvet mannskap. Mange av de tidligere medlemmene ble med igjen, og fant sin plass i de forskjellige gruppene. Dette gjorde at vi fikk hadde erfarne medlemmer, og et godt grunnlag for å lære opp nye medlemmer.
På materiellfronten anskaffet korpset en brukt Mercedes-Benz ML 270 Cdi 4wd leilighets-ambulanse. Den ble kjøpt fra Ullevål Universitets Sykehus.
På scooterfronten ble det satset frisk med smalbelta scooter - Lynx Yeti 600 og Lynx Yeti 800, firtakter med 60 cm belte.
Høsten 2006 la Hedmark og Oppland Røde Kors inn anbud på supplerings ambulansetjeneste. Sykehuset Innlandet ønsket to ekstra biler til overflytting av pasienter. Brumunddal hadde noe erfaring fra dette gjennom samarbeid med Østfold Røde Kors, og harmen i korpset var stor da Norges Røde Kors hemmeligholdt anbudsrunden.
Vi hadde også kjøpt 2 Volvo V90 fra Troms, og disse bilene ble bl.a hentet av Kjell Jacob Andersen.
Falck emergency vant anbudet. Vi viste råd, og sørget for at flere ble ansatt ved Falck Rudshøgda.
Hjelpekorpset jobbet videre med vakter, leteaksjoner og kursing. Det ble satset friskt på ambulanseutdanningen. Over 50 personer (!) fikk ambulanseutdanning og utrykningskurs i regi av korspet. Dette i løpet av en periode på 3 år. Vår ML ambulanse ble solgt for samme pris vi kjøpte den for. En Toyota Landcruiser akuttbil ble anskaffet, til stor ergelse av ”storbondene” i Sykehuset Innlandet. Hjelpekorspet i Brumunddal måtte ikke kommer her og kommer her. Alt av formaliteter og papirer var iorden. Høsten 2008 gikk en av ”storbondene” av med pensjon, og mye av dette maset avtok. Vi kunne pånytt tenke fremover, og tørre å tenke og handle nytt.
Flere arrangører krevde ambulanse tilstede. Biri Travpark, Hafjell og Kvitfjell ble faste oppdragsgivere for korpset.
Juni 2007 overtok vi ansvaret for en av Falck bilene. Fra 1. januar 2008 overtok vi driften helt, og korpset ble arbeidsgiver med faste ansatte. Daglig leder Jan Tyskeberg overtok de administrative oppgaver. Operativ leder var Kjell Trygve Andersen og Pål Chr. var korpsleder.
På ”huset” ble depoet flyttet ut i en isolert garasje, og ambulansefolket fikk et eget oppholdsrom med kjøkken, TV og internett. Sminkerommet ble gjort om til garderobe.
Ambulansedriften tok veldig mye ressurser, noe som gikk utover de mer tradisjonelle oppgaver. Likevel hadde vi jevnt tilflyt av medlemmer og en god økonomi i korpset.
Snøscooterene ble byttet vært tredje år, og utstyret ble gradvis oppdatert.
